Sammen dro Ina Dybvig, Ortopediingeniør, og Stine Dybvig til Prey Veng i Kambodsja 26.12-28.12 for å delta på KHAPO, den årlige konferansen til ortopediingeniørene i Kambodsja. Formålet med turen var å holde to innlegg på konferansen og utveksle erfaringer med de lokale ingeniørene.
Det første innlegget omhandlet trykksår i forfoten hos diabetespasienter og hvordan vi behandler dette med TAFO her i Norge, med tverrfaglig team og oppfølging på Ullevål og også hvordan en TAFO blir produsert. Dette er relevant i Kambodsja, fordi diabetes 2 er et økende problem i dette området, og de medisinske forholdene stadig bedres og kunnskapen øker.
Det andre foredraget handlet om CP og habilitering. Vi snakket om CP-registeret (CPNR) og oppfølgingsprogrammet (CPOP) vi har her i Norge. I Kambodsja har funksjonshemming og sykdom historisk blitt forbundet med dårlig karma. Dette henger stadig litt igjen i måten de tenker på. Det ble derfor viktig å få mer dybde i foredraget og få med brukerperspektivet. Dette foredraget ble derfor holdt sammen med Stine Dybvig, som selv har CP, spastisk diplegi. Hun snakket om sine erfaringer knyttet til sin habilitering og det å leve med en CP-diagnose.
I Kambodsja har funksjonshemming og sykdom historisk blitt forbundet med dårlig karma
Spørsmålene etter foredragene gikk mye på hvordan vi kan generalisere ting og sette ting i tabeller, slik at vi lett kan finne ut hvordan vi skal behandle pasienten best mulig. Etter foredraget om diabetes var det interesse for hvordan ortosen fungerte i praksis og noen sprøsmål om materialvalg.
Etter foredraget om CP, var det store spørsmålet hvordan vi kan generalisere CP-behandlingen. Hvilke ortoser man gir til hvilke grupper CP-pasienter. Det var liten forståelse for at en individuell tilnærming er nødvendig for hver enkelt pasient, og at vi ikke kan velge type ortose ut fra kun GMFCS. Ellers var det stor interesse knyttet til hvordan det er å leve med CP i Norge. Eksempelvis hvordan det er for en person med denne diagnosen å være en del av utdanningssystemet.
Engelskkunnskapene til de lokale deltakerne på konferansen var begrenset, og for at flest mulig skulle få med seg mest mulig, foregikk resten av foredragene, spørsmål og diskusjoner på khmer. Til tross for at interessen var til stede blant deltakerne, var forståelsen begrenset hos enkelte, på grunn av språkbarrieren. Det ble stilt flere spørsmål, men diskusjonen endte alltid på khmer, og vanskeliggjorde mulighet for de engelsktalende til å delta nevneverdig.
Det var en opplevelse å delta på konferansen. Vi opplevde naturlig nok at det var klare forskjeller mellom erfaringer vi har fra Norge, og erfaringer som blir gjort i Kambodsja. Likevel kan vi lære noe nyttig av hverandre, gjennom informasjons- og kulturutveksling. For en del av deltakerne på konferansen var det nok også fint å se og forholde seg til en person med CP, uten at vedkommende hadde merkelappen «pasient».
Du må være logget inn for å legge inn en kommentar.