Bachelorprojekt i Kambodsja

Høyskolen i Oslo og Akershus sendte i år ut to av sine sisteårsstudenter på utenlandsoppdrag. Det var henholdsvis Erik Scholten Sjølie og Martin Minde som tok turen i år. Ferden gikk til Kambodsja i samarbeid med CSPO. Som takk for midler i fra ISPO til gjennomføringen av prosjektet følger litt informasjon om forberedelser og prosjekt. Videre kommer abstraktet fra vår undersøkelse, som gir en smakebit på hvordan den ble utført og hva vi fant ut. Om man ønsker å lese oppgaven i sin helhet kan denne sendes via mail på forespørsel til enten erich_99 at hotmail.com eller martin_minde at hotmail.com. Vi oppfordrer forøvrig til lesning av våre medelevers oppgaver, som alle har tatt for seg meget spennende temaer og har gjort en vel så bra figur.

Før vi ble klarert til å dra måtte vi gjennom et femukers feltforberedende kurs i regi av HiOA som omhandlet; fattigdom, identitetshåndtering, rollebevissthet, yrkesetikk, skikk og bruk, sosiale velferdssystemer, ytringsfrihet, informasjonsinnhenting, gruppeprosesser og ulike kulturers måter å forstå årsaker til sykdom. Når vi endelig ble erklært som “utenlandskvalifisert” i fra HiOA sin side så ble det flere runder med vaksiner, forarbeid, søknader og planlegging.

Til tross for begrenset antall deltakere i studien ble oppholdet en givende opplevelse både med tanke på å lære en ny kultur å kjenne, samt å oppleve ortopediingeniørfaget i et land så forskjellig fra Norge. Vi stiftet mange nye bekjentskaper både innen profesjonen og i lokalsamfunnet. Innblikket vi fikk i pasienters hverdag samt klinikkens gjøren og laden har også gitt oss nye perspektiver som garantert blir tatt med videre i våre kommende karrierer. Til slutt vil vi anbefale alle som har mulighet, til å besøke landet og klinikken. Spesielt oppfordrer vi andre studenter til å dra, ettersom mulighetene til å få et spennende opphold med kunnskapsgivende erfaring innen faget samt å få se et internasjonalt arbeid av rang, er gode.

Utenfor CSPO

Elefantprotese ved siden av korsettgips

Elefantprotese

ABSTRAKT

Introduksjon

Landminer har i flere tiår vært hovedårsaken til amputasjoner i Kambodsja, nå står den kambodsjanske befolkningen overfor en ny trussel. Forekomsten av diabetes mellitus type 2 øker, og med dette helseskadelige langtidsvirkninger. Å vite hvordan man skal håndtere en diabetesdiagnose er avgjørende for god livskvalitet, adekvat selvadministrert behandling og forebygging av amputasjoner. Målet med studien er å kartlegge diabeteskunnskapen blant pasienter i Phnom Penh med underekstremitetsamputasjoner som følger av sykdommen. Det for å se hva de vet om diabetes og hvordan de vurderer sin egen situasjon.

Metode

Det ble gjennomført en undersøkelse via et spørreskjema med 53 spørsmål og utsagn, utformet for å kartlegge kunnskap om diabetes. Undersøkelsen fant sted ved Cambodian School of Prosthetics and Orthotics i Phnom Penh. Deltakerne n=11, var alle underekstremitetsamputerte grunnet diabetes type 2. Svarene ble samlet, analysert og delt inn i seksjoner for å få en nyansert oversikt over hva deltagerne visste, og hvordan de vurderte sin diabetessykdom.

Resultater

Av potensielt n=35 deltakere ble 31,4% (n=11) ble med i undersøkelsen, n=6 menn og n=5 kvinner, med gjennomsnittsalder på 55 år (43, 73). Det ble vist at pasientene har relativt god kunnskap om omfanget av sykdommen, gitt gjennomsnittlig svarprosent med 71% riktig på kunnskapsspørsmål om diabetes. Ved analyse av seksjonene med kunnskapsspørsmål viser tallene at faktakunnskap (55% korrekt) er betydelig lavere enn kunnskap knyttet til symptomer (70% korrekt) og konsekvenser av diabetes (88% korrekt). Ingen korrelasjon ble funnet mellom utdanningsnivå og viten om diabetes. Ved førstegangs diagnostisering, rapporterte 45% at de fikk lite verbal informasjon, og 73% fortalte at fikk for lite skriftlig informasjon om diabetes.

Konklusjon

Antallet deltagere var for lite til å framføre konkrete bevis, men tallene viste tilbøyelighet til at kunnskap ervervet gjennom egne opplevelser var hva pasientene baserte sine svar på. Pasientene viste bedre kunnskap om symptomer og konsekvenser enn de viste kjennskap til sykdommen i seg selv. Videre studier er anbefalt.